Marte

Haha! Den er bare veldig bra rett og slett!  Jeg gikk i hvertfall 5 på! 

Og plutselig var den over. Russetiden som man liksom har ventet på i 13 år, eller si i hvert fall de 6 siste. Det er 18.mai. Tre uker forsvinner uhyre fort, særlig når man har det kjekt!  Nå er buksen pent brettet sammen og lagt nederst i skapet, luen er plassert i hylla, klar til å støves ned ved første anledning, og rommet er ryddet og pent, noe som også medfører at jeg har samlet opp alle bunkene med russekort som har ligget her og der og alle steder, og innsett at jeg har nesten halvparten igjen. Dvs. ca. 400 kort. Hurra. 

Russetiden har vært en uforglemmelig tid! Det har også vært nedturer, dårlig vær, trøtte morgentryner, diskusjoner, og penger brukt på skuffende ting. MEN alt i alt, en SUPER tid! Egentlig forholdsvis overraskende at det kommer fra meg, for jeg vurderte nemlig å ikke være russ en gang, og jeg hadde virkelig ikke lyst i det hele tatt når tiden nærmet seg. Det hadde nok en del å gjøre med at jeg egentlig har tenkt at russetid er en tid for kun galskap og dårlig moral. Men den er altså mye mer enn det! Jeg er veldig veldig glad for at jeg allikevel ble russ, og jeg har forsøkt på min måte å vise at russ ikke alltid er den stereotypen folk tror den er. At ikke alle russ blåser i alle regler, fester hver kveld, drikker seg dritas, har sex både her og der og gjør ellers mye dumt. Jeg har vært ute, jeg har vært på fest og til og med på Exodus, men jeg har vært meg der, og det var bra, og VELDIG kjekt! :) :) 

Klare for russedåp i det tradisjonelle badekaret. Det var for anledningen fylt med ganske mye ekkelt som luktet helt grusomt.

Vi har hatt mange fine stunder som klasse i russetiden. Ikke alle har vært med alltid, men mange, og det har vært veldig kjekt! Været har ikke vært helt på vår side, så det har blitt flere gatheringer hjemme hos folk, enn rundt bålet/grillen på brygga. Førsteklasse har blitt grundig tatt, (for de som ikke har gått på internatskole betyr det noe ganske annet enn på offentlig skole, her snakker vi russekrig) og selv om jeg er ganske subjektiv i saken, så vil jeg si at vi eigde dem ganske kraftig! Men sånn skal det være synes jeg:)  De har blitt bundet til flaggstenger, kastet på sjøen, kjørt langt bort og satt av der, vært gissler og hørt på stygg musikk, pyntet med egg og mel, og ikke minst, dynket i tran, blit sprutet på med vanngevær med tran, fått tran i håret, tran på klærne, spist tran, blitt dynket i tran igjen osv.. Til tider lunktet det tran over alt!! Og hvis du lurte - tran stinker! 

Fra Kristenrussetreff i Kragerø med 26 av 30 i klassen! :) 

Roadtrip til og fra var noe av det kjekkeste den helgen (det vil ikke si at treffet var dårlig, men at turen var sykt bra!;). Her på en 9-felts fergekai. Vi skjønte ikke heelt poenget..

Avslutningen på russetiden, altså i går, altså 17.mai, var konge! Nydelig koldtbord-frokost på Kongshaug, tog ut i øyane med russen som viktig underholdningsfaktor - kjempegøy, turing til Bergen, rømmegrøt og pizza og mye annet godt hos Andreas på Askøy, mislykket tur til Bergen for å gå på Gospel night i Johanneskirken - som var full!! (Jeg begynte å grine, hadde gledet meg sånn!) Tilbake til Askøy og så til Bergen for stemning, musikk og dans på festplassen og fantastisk fyrverkeri i 11-12-tiden! Tilbake til kongshaug var det innleide busser, og vi samlet russen i en av dem og kjørte på med musikk og høy stemning!

17.mai-frokost:) 

Og sist, men ikke minst, det obligatoriske svingen-bildet :) <3

Hva jeg skal til neste år? Jo, jeg skal på TeFT jeg! 

Hva er TeFT? Jo, det kan du se på videoen rett over her! 

Gleder jeg meg? Jo, det kan jeg love deg at jeg gjør!!

Gjør en god dag! 

Jeg hørte navnet Ole Paus før jeg hørte stemmen. Og når jeg først hørte stemmen og sangen, hadde jeg bare en eneste tanke i hode: Kan det der i det hele tatt regnes som synging. Aldri i livet om jeg kunne komme til å like den stemmen.

Men så, plutselig.

Jeg kom over sangen; De nære ting, her en dag. Når jeg søkte den opp på spotify dukket ingen ringere enn Ole Paus opp. Typisk. Men jeg gav han en sjanse da jeg hadde hørt de andre.Og jeg fikk meg en overraskelse. Plutselig fikk sangen en helt ny betydning.

Nå skjønner jeg hva folk har snakket om når Ole Paus har en unik sangstemme, det positive ved det altså. Det er ett eller annet ved den som går så dypt inn i sangen, og inn i meg. Den rustne stemmen legger et slags undrende slør over teksten, og den snakkende syngemåten gjør det hele så nært, og så jordnært. 

Teksten på sangen er helt nydelig. Så dyp og så sann. Til ettertanke.

Blir like berørt hver gang jeg hører den jeg. 

Den ligger dessverre ikke på YouTube, men her er linken til spotify: De nære ting - Ole Paus - og teksten kommer under her. Hør den, les den, tenk og nyt den! 

Og ha en velsignet helg!

I første klasse så vi en film i etnisk-timene med rektor. Om etnisk musikk og sånnt - overraskende. Men i hvertfall. Det jeg husker best fra den var to ting: det ene at mannen som snakket var svært overentusiastisk og ganske morsom på en litt kjedelig måte, og det andre: Forskjellen på nordmenn og afrikanere når de går på gata. Linken til etnisk musikk her er kanskje ikke så veldig tydelig, men den er altså at afrikanerne har den rytmiske musikken i kroppen, til og med når de går, mens nordmenn går nokså umusikalsk og lite levende. Dette ble jo også forsterket til det verre når bildene var gjort ekstreme, og mest sannsynlig arrangert, og at de var tatt på 90-tallet eller noe slikt. Ja, jeg vet at jeg er født på 90-tallet, men jeg forsvarer meg med at jeg ikke selv på den tiden var så veldig bevisst på det folk gikk kledd i. Når det er sagt, så føler jeg meg snart gammel som er født på 90-tallet, det er snart 20 år siden det. Eller siden jeg ble født da.. Nå merker jeg at jeg har rotet meg et stykke bort fra der jeg egentlig hadde en plan om å havne, men da er det bare å ta seg inn igjen. 

På min bedagelige tur med den oppskrytte bybanen, som til tross for oppskryting er mye mer behagelig enn buss, mellom Nesttun og Bergen, tenkte jeg på denne filmen, og noen andre ting jeg har tenkt på i det siste, om at alle nordmenn (inkl. meg selv!) er så travle hele tiden. Vi haster så bestemt mot målet at vi glemmer å nye utsikten mens vi går. Tror det gjelder både i de store perspektivene - livet liksom, og i de små perspektiver i hverdagen. Jeg tror ikke det er så bra på sikt. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk. Så, i stedet for å haste bort på torgalmenningen og stikke innom de to butikkene jeg kunne tenkt meg å være innom når jeg først var i byn, for så å skyndte meg gjennom sentrum for å rekke styremøtet som jeg egentlig var der for, bestemte jeg meg for å bruke de ekstra ti minuttene mine til å ta meg god tid til å gjennom sentrum, se litt på folk, og tenke litt selv. Jeg la iPoden ned igjen i vesken, rettet ryggen, og gikk. Eller tuslet - jeg hadde jo god tid :)

Jeg hadde ingen å snakke med mens jeg gikk, hadde det ikke travelt, hørte ikke på musikk, sprang ikke for å rekke noe, og så opp mens jeg gikk. Det jeg oppdaget var: Ingen andre som meg. (Og egentlig ville jeg også gjort noe av dette, hadde det ikke vært for mitt lille eksperiment.) Det var faktisk skikkelig merkelig når jeg først begynte å tenke på det. Mange hastet så veldig, sprang med kofferter, snakket i mobil, løp etter unger. Noen stod helt passive og ventet på noe eller noen, men med hodet ned eller bort og musikk på ørene. Andre gikk sammen med noen, pratet om noe, jeg vet ikke hva - så ikke opp eller frem. Plutselig følte jeg meg litt alene. Men ikke ensom, på en måte. Det var liksom ingen andre enn meg som bare var der uten en spesiell grunn, ingen var der fordi de ville være akkurat der for å ta seg til til akkurat ingenting i bare to min. Jeg begynte å tusle igjen, og ville smile til folk, si hei. Men det er faktisk en mye vanskeligere oppgave enn man tenker seg på forhånd. Du har kanskje tenkt på det selv, kanskje ikke, at når du går og møter noen ser du til sidene, rundt personen helt til et vist punkt der du ser ned til du er forbi. Det er nesten UMULIG å få øyekontakt med noen som helst i Bergen sentrum, og om du klarer det så slår de øynene bort samme sekund, og da var sjansen løpt forbi. Jeg ville jo bare gi dem et smil. Jeg klarte det to ganger, og jeg har ikke tall på hvor mange jeg mislykdes. Den ene var en gammel dame, jeg tror hun trodde jeg var litt tullete først, men så smilte hun tilbake. Den andre var ei jente, litt eldre enn meg kanskje, som stod med et kamera og skulle ta et bilde. Jeg kjente meg litt igjen i henne egentlig, og forestilte meg hvordan hele livet hennes var i løpet av 3 sekund. Hun så meg inn i øynene og smilte, nesten før jeg fikk tid å gjøre det selv. Da ble jeg nesten sjokkert. 

Er det rart folk sier nordmenn er innesluttet? 

Vanligvis ville jeg selv gått raskt, med musikk på øret, målrettet. Men etter dette eksperimentet har jeg veldig lyst til å fortsette forskningen på området, og ikke minst prøve det jeg kan for å snu denne trenden. Det var faktisk veldig deilig og, å ikke stresse, heller se på utsikten, folkene, tenke og forestille meg hvem de jeg møter er, og prøve å smile. Det var kjekt, og det anbefales å ta en liten studie på det! Jeg ble overrasket i hvert fall. 

Vi har hatt sol på Kongshaug 3 dager på rad - det er faktisk årets rekord!! Det som er fantastisk når det er drittvær på vestlandet, er at sola er så ubeskrivelig deilig når den først kommer! Og det er så deilig å kjenne at sola virkelig varmer når den kommer også! 

Vår på Kongshaug! - Selv om disse er plantet da..;) 

Har hatt foreldrefest på Kongshaug denne helga - og det har vært en opplevelse uten like. Flotte drama-forestillinger med 1. klasse, utrolig morsom revy med 2. klasse og vår egen "Barokk'n'roll" gikk så på skinner som den kunne ha gått! Er utrolig fornøyd og stolt over klassen, og hva vi fikk til! Det var utrolig kjekt! Og en ting har for alvor gått opp for meg: Jeg elsker å organisere og lede, men jeg liker absolutt ikke å være i fokus på scenen selv. Jeg må nok finne ut på hvilke måter eller i hvilke yrker jeg kan få bruke min "lidenskap" for det;)

I tillegg til bra program var de aller fleste svingen-foreldrene her! Og de betyr så mye for meg alle sammen! Vi er på en måte en familie! Vi går så godt sammen, og vi har det så kjekt og fint sammen!

Det siste vi gjorde på kvelden var å synge noen korsanger, og da gikk det plutselig opp for meg at det var siste gangen vi synger i kongshaugkoret. SISTE! Og da begynte jeg selvfølgelig å stortute. Typisk:) På scenen, i koret, ja, forran 100-150 foreldre, besteforeldre og søsken som sikkert ikke skjønte så mye.. Jaja. Det føltes liksom så vondt og så godt på samme tid. Kongshaug har gitt meg så ekstremt mye, og nå er det faktisk snart over! Hvor ble tiden av? Å synge i koret er så kjekt! Nå skal jeg liksom ikke være med på det lenger. What? Det er så uvirkelig. Heldigvis var det flere som følte det på samme måte og mot slutten stod store deler av 3.klasse-altene og tutet og lo om hverandre. Det var komisk, og veldig veldig trist. En helt ny følelse, soom jeg ikke har kjent skikkelig på før, et savn, på en måte. Er redd for at jeg kommer til å bli godt kjent med den de neste månedene...

Det er selvfølgelig ting som kunne vært bedre på Kongshaug, og man lærer av og til ting på den harde måten, men alt i alt er virkelig Kongshaug helt unikt og helt fantastisk! Å begynne her er uten tvil det beste valget jeg har tatt i livet mitt hittil. 

Og med det sier jeg god natt denne søndags kvelden. Husk at regn er kjekt, kjekkere enn mye annet, og husk, det finnes alltid ting som er verre enn mandager og :) 

Det ville vært lett å leve hvis alt var lett, men ingenting er som gleden over å klare noe du aldri trodde du skulle klare. Gleden over å se bedring, se at ting går fremover og oppover, se at nettopp du er modig og sterk nok til å stå imot stormen. Og frem til du kommer dit at du kan se tilbake med glede - stå sterk i stormen så mye du klarer, hvil hvis du må, men ikke gi opp! For det vil være verdt det. En gang i fremtiden, kanskje et stykke frem, kanskje for langt fremme, men en gang vil det være verdt det.