Har tenkt på det i dag. Jeg går på et musikkgymnas der alle medelelvene mine er interessert i musikk. Mange musikklinjer er kjent for prestasjons- og forventingspress. Du blir automatisk sammenlignet med andre av lærere og elever. Jeg er selvfølgelig ikke sikker på at det er slik, men en ting vet jeg
sikkert, det er at slik er det
ikke på Kongshaug! Den første dagen vi kom hit, på det første møtet med kontaktlærerne, omtrent det første de sa var at
dette er ingen fame-skole! Ingen idol-konkuranse, den eneste du konkurerer med er deg selv!=)
Jeg kan ikke si jeg følte det slik i begynnelsen, jeg var livredd for å la noen høre meg spille, og jeg var ikke den eneste.. Den første klassekonserten var et mareritt for meg! Det har bedret seg betraktelig etter den tid, og i dag spillte jeg på klassekonsert igjen. Ja, jeg var nervøs, men ikke for at de andre ville sammenligne meg og stemple meg som god eller dårlig, men bare vanlig nervøsitet før en opptreden=) Jeg spillte litt feil, men jeg kjennte at jeg brød meg veldig lite med det;P Og uansett om en opptreden går rett vest støtter alle ekte kongshaugianere opp og gir en like sterk applaus etterpå! Og det er så herlig!
Bare sånn når jeg er inne på det.. En i tredjeklasse spilte blås på sangen på andakten i dag, han er utrolig dyktig men klarte altså å bomme ganske kraftig på siste tonen;P Alle lo!... Og applauderte!=) Bare fordi vi stoler på hverandre! Og vi lo med ham, ikke av ham;)
I begynnelsen av min "fløyte-karriere" ;) Spillte til skolekoret, 2. klasse tror jeg;P
Jeg ser at jeg blogger mindre og mindre, men jeg vil ikke beklage meg for dere. Hvorfor? Jo, fordi jeg blogger mindre kun fordi jeg ikke har inspirasjonen til det, og hvis jeg da "tvinger" meg selv til å blogge mer bare for at dere skal ha noe å lese blir det kun en haug med totalt uinteressante innlegg her på bloggen min.. Og er det noe jeg ikke kan fordra selv, er det blogger uten innhold! Men jeg skal prøve å skrive når jeg kommer på noe lurt.. eller ikke såå lurt;)